Driftsformer, oppstalling og stell
Forskrift om hestesenter fra 1978 regulerer oppstallingsforhold.

kommer imidlertid til anvendelse kun for et fåtall stallanlegg, først og fremst rideskoler. Selv store staller som tar imot hester til trening, faller utenfor forskriftens virkeområde. Forskriften stiller detaljerte krav til fysisk utforming av stallen, som størrelse på bokser, bredde og høyde på dører, innlagt vann, osv. Det er videre generelle krav om regelmessig fôring, stell og mosjon, uten at det settes krav til størrelsen av luftearealet eller gis konkrete angivelser av hvor mye hestene skal være ute.

Den vanligste oppstallingsmåten i dag er at hester holdes innendørs, enkeltvis i bokser. Spiltau, der hesten står bundet slik at den ikke kan snu seg, var mye brukt tidligere, spesielt for arbeidshester. Spiltau er nå mindre utbredt, men mange rideskoler benytter fortsatt denne plassbesparende oppstallingsmåten. Underlaget i boks og spiltau består vanligvis av et tykt lag strø over et tett gulv i betong eller tre. Ved utforming av bokser har man først og fremst tenkt sikkerhet og mindre på hestens sosiale behov. Hester kan sparke og bite, og det er erfaringsmessig betydelig risiko for at hester skader hverandre eller seg selv ved å sette seg fast i innredningen. Et bevisst forhold til skadeforebyggelse er derfor nødvendig. Dette har resultert i krav om tette vegger, enten helt til taket eller med et solid gitter fra over sparkehøyde. Dermed hindres hestene i å ha direkte fysisk kontakt med hverandre. Vinduer er ofte plassert høyt på veggen, hvilket gjør det umulig å se ut.


© Jan Nilsen

Løsdrift har de siste årene fått økende interesse. Hestene holdes i flokk ute, gjerne med fri tilgang til et felles oppholdsrom inne. Noen få besetninger har ikke hus i det hele tatt, men dette krever dispensasjon fra regelverket. Løsdrift er mest utbredt blant de som driver med islandshester. Driftsformen gir hestene mulighet for fri bevegelse hele døgnet og utløp for de sosiale behov. Jevn bevegelse og mosjon virker dessuten gunstig for utviklingen av skjelett, muskulatur og seneapparat. Driftsformen stiller imidlertid store krav til «management» for å sikre reell tilgang på ressursene for alle individer, inkludert hester med lav sosial status. Det er videre viktig at grunnforholdene er gode, slik at ikke utearealet blir opptråkket og gjørmete. Det finnes driftsformer der individuell oppstalling er kombinert med løsdrift. Hver hest har sin egen luftegård, side om side med andre hesters luftegårder, og de har fri adgang til hver sin boks inne i stallen.

© 2006 Anita Nilsen

Rutiner for lufting og trening viser store variasjoner. Noen hester slippes løse i innhegninger eller luftegårder og går ute hele dagen, men spesielt i byområdene har stallene ofte et meget begrenset uteareal. Heller ikke alle hester kommer på beite. Av frykt for skader er dessuten en del eiere skeptiske til å slippe skodde hester sammen. Løsningen blir å lage mange små luftegårder eller å bruke luftegården på skift. Fri bevegelse ute gir hester mulighet for å rulle seg, noe som de fleste hester har trang til, og de kan bevege seg uhemmet med hopp og sprett. Noen hester er sjelden ute av stallen annet enn når de brukes. Dagens sports- og fritidshester brukes ikke alltid daglig, og vanligvis langt færre timer enn arbeidshestene før i tiden. Det er verken ulovlig eller uvanlig at hester tilbringer 23 timer i døgnet inne på stallen. Helsemessig kan dette være en belastning både for hestens bevegelsesapparat og luftveier. Få stimuli inne i stallen, liten tilvenning til de mange stimuli ute, samt oppladet energi grunnet lite mosjon, gjør dessuten at hesten ofte er opphisset og vanskelig å kontrollere når den først kommer ut. Dette øker risikoen at hesten skader seg selv og ikke minst kan det føre til farlige situasjoner for rytter, kusk eller andre.

Hesten regnes som et termotolerant dyr. Ved gradvis tilvenning og nok fôr har hester vanligvis ikke problemer med å takle lave omgivelsestemperaturer. Mange eiere kler imidlertid hesten inn i dekken, i noen tilfelle både sommer og vinter, inne som ute. Hårlaget blir derved kort og lettstelt, men hestens mulighet for kroppspleie og fri bevegelse hemmes. For å holde temperaturen i stallen bekvem for mennesker vinterstid, hender det at ventilasjonen justeres ned. Dette fører ofte til dårlig luftkvalitet, som regnes som en viktig årsak til luftveislidelser hos hest.

Hester er utpreget sosiale dyr. Noen ganger oppstalles hester alene. Både hester på gårdsbruk og de såkalte «garasje»-hestene står ofte oppstallet for seg selv. Andre dyrearter kan i noen tilfelle fungere som selskap. Isolasjon fra andre hester regnes som uheldig, men er ikke forbudt. Ulikt de fleste andre husdyr er det vanlig at hester skifter stall, eier og trener, samt selskap fra andre hester, en rekke ganger i løpet av livet. Ofte ser en at hester, særlig eldre hester og andre som ikke er lette å omsette, settes bort på «fôr», lånes ut, og det kan være en ny person og en ny stall inne i bildet hvert år. Både oppstallingsforhold, håndtering og bruk kan variere mye og krever betydelig tilpasningsevne hos hesten.

Hovenes vekst gjør regelmessig hovpleie nødvendig, enten hesten er skodd eller uskodd. Hos føll og unghester kan riktig beskjæring dessuten korrigere mindre skjevheter i beinstillingen. Hestene skos vanligvis ca. annenhver måned (6-9 uker). Det er mangel på utdannete hovslagere, og det finnes derfor mange utøvere uten formell kompetanse.

Hester fôres tradisjonelt to til tre ganger i døgnet. Et slikt fôringsregime avviker mye fra hestens naturlige fôrinntak, som er å ete litt nesten hele døgnet. Dreier det seg om en konkurransehest i trening, får den oftest store mengder kraftfôr. Kraftfôr er raskt å ete, og hesten får dermed dekket mesteparten av næringsbehovet i løpet av få minutter. Dersom det gis begrenset tilgang på høy og heller ikke annet å spise på (halm, kvister), mangler hesten sysselsetting og kan begynne å gnage på treverk eller utvikle atferdsforstyrrelser. Ufornuftig fôring kan dessuten gi opphav til helseproblemer, bl.a. kolikk. De senere årene er det blitt mer vanlig å gi hester fri tilgang på høy og/eller halm.